OL er over og jeg har ligget rett ut med feber i tre dager. Det er alltid slik etter mesterskap. Denne gangen er jeg rimelig sikker på at jeg har fått Vancoupper (ikke kom å si at den ikke var god).

Jeg tenkte det kunne være tid for å trekke frem noen av mine OL-høydepunkter. Det finnes mange, men jeg gjør et lite utvalg. Så må dere gjerne poste det dere mener var det beste med OL i Canada.

Mitt første OL-øyeblikk var på flyplassen i Vancouver. Mens jeg stod og ventet på bagasjen kom Jon Herwig Carlsen tuslende i joggebukse. Han har vel kommentert alt som er av OL og VM siden en gang på 70-tallet. Det er herlig å høre han snakke om gamle mesterskap og forventninger til det nye. Man kommer i OL-stemning. Carlsen er på mange måter OL på norsk TV.  En kollega sa litt fleipete at Carlsen ser bedre ut nå enn han gjorde for 3o år siden. Han ser uansett veldig godt ut – og han gjør fortsatt en fantastisk jobb.

Marit Bjørgen stikker seg selvfølgelig ut som et øyeblikk – eller flere fra OL 2010. Det er vel knapt noen som ikke unner henne den fantastiske suksessen hun hadde i Canada. For meg er det likevel ett øyeblikk som peker seg ut. Den 17. februar vant Bjørgen sitt første OL-gull på den klassiske sprinten. Det førte naturligvis til elleville jubelscener i målområdet. Etter målgang tar løperne en pust i bakken i et eget område bak mål – og det hender seg at vi journalister roper over gjerdet for å få en første kommentar ut på nettet. Der kom en rørt Marit Bjørgen gående med hendene i været. Mens hun stod og tok inn alle inntrykkene, kom Astrid U. Jacobsen og tok omkring henne. Jacobsen strigråt på vegne av Marit og sa at hun ikke klarte å snakke. Hun var rett og slett for rørt. Herlig øyeblikk.

Så var det Petter Northug da. Umulig å komme utenom. Han kom til OL med et enormt press – og store forventninger hos folket om at han skulle hente hjem gull. Det startet på ingen måte som forventet. Men mandag 22. februar fikk de som ventet endelig se Northugs kjempekrefter. I lagsprinten sammen med Øystein Pettersen var det en mann ingen kunne slå på oppløpet. Og nå gikk han fra stille modus til å bli svært snakkesalig igjen. “Det eneste som kan matche meg på oppløpet er det kameraet der”, var beskjeden fra Northug før fortsettelsen. Han fikk aldri muligheten til å vise det på stafetten, men på OLs avslutningsdag og den klassiske femmila var han tilbake – og vant en spurt på enkelt vis igjen. Øyeblikk man ikke glemmer alle sammen.

Også må jeg si at Ola Vigen Hattestads avgjørelse om å gi lagsprint-plassen til Øystein Pettersen fordi han ikke var helt i form, er et OL-øyeblikk som står igjen. Det gjorde i hvert fall inntrykk på meg når Øystein Pettersen fortalte at Vigen Hattestad gråt da han ga fra seg plassen. Bare en stor idrettsmann gjør sånt.

En annen stor idrettsmann er Ole Einar Bjørndalen. Hans siste serie på stafetten er et godt OL-øyeblikk. Det gikk fort og det ble gull. Bjørndalens første i Vancouver, men på ingen måte sikkert at det var det siste. Det var det for Halvard Hanevold – en fantastisk avslutning på en lang og innholdsrik karriere.

For meg er også hockeyfinalen et stort OL-øyeblikk. Canada mot USA. “The Game of the Games” skrev en kanadisk storavis. Jeg er hockeypønsj og ser mye norsk og internasjonal hockey. Det nivået som er blitt levert av de beste hockeylagene i OL – finalen inkludert – er så vanvittig høyt. For en finale det ble! Og selvfølgelig måtte gullgutten Sidney Crosby bli den som avgjorde det. Omtrent som i en god Hollywood-film. Øyeblikk.

Det er mange flere øyeblikk som kan trekkes frem, men nå ble jeg akkurat oppringt og avbrutt av en svært engasjert dansk kompis. Han har lest alt vi har skrevet om OL – og han er, heldigivis får jeg nesten si, en kritisk sjel. Han mener vi nordmenn til tider er for selvopptatte – og at vi opptrer som verdensmestere når vi dyrker vinteridrettene som ikke er like godt kjente over hele verden.

“Var det bare nordmenn som deltok der borte?” spør han meg. “Og når det går dårlig, skylder dere bare på ski eller noe sånt”, mener han. Kanskje min danske venn har rett?

Stort eller lite, nordmann eller canadier, for mye engasjement eller for lite. Idrett er idrett – og idrettsøyeblikk er idrettsøyeblikk.

Nå vil jeg høre dine favoritt-øyeblikk fra OL.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skulle bli en norsk jubeldag. Petter Northug skulle sendes ut på sisteetappen med det perfekte utgangspunkt. Så fikk Odd-Bjørn Hjelmeset is i rubben.

Is i rubben, sa du?

Her føler jeg det må forklares noe nærmere hva dette faktisk er.

Langrennsski kan rubbes i stedet for å smøres med voks eller klister. Man velger ofte det alternativet når det er varmt i været, eller såkalt nullføre. Smørerne tar i bruk sandpapir og rubber sålen i festesonen på skiene til ulik grovhet. Målet er å dra frem hårene i sålen og bruke dette som feste. Men så gjelder det å finne den rubben som fungerer best på det aktuelle føret den dagen. Bommer du der kan du for eksempel få is i rubben. Og hva skjer da, jo det blir glatt, rett og slett bakglatt.

Jeg må innrømme at jeg helt siden vi snakket med Odd-Bjørn rett etter løpet i Whistler i går har snakket om is i rubben. Jeg har brukt det som unnskyld så altfor mange ganger. Det burde jeg selvfølgelig ikke ha gjort.

Dette er ikke noe å le av. I går tok is i rubben livet av en norsk gulldrøm. Hvis vi ikke er skjerpet i fremtiden vil is i rubben og hår i festesonen gjøre livet surt for oss igjen.

Det var alt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis jeg sier Sven Fischer, hva sier du? Min kollega Eirik sier megastar.

Vi har akkurat reist fra vår residens i Whistler, Haus Heidi. Eirik Borud sitter godt plassert i baksetet av vår leiebil. Der sitter han fullstendig intetanende om hva denne dagen vil bringe. Han sitter der helt intetanende om at denne dagen vil bringe et møte som kan få krøllene hans til å rette seg ut.

En drøy time senere tusler vi inn på skiskytter-stadion i Whistler Olympic Park. Eirik spør om vi ikke skal gå bort til standplass og se stafetten derfra. En god ide, der får man stå veldig tett på det som skjer.

Vi rusler gjennom tunnelen, opp i lyset igjen og ut på standplass. Der står de alle sammen, trenere, journalister, fotografer og eksperter. Og Ola Lunde. For en mann.

Men samtidig blir Ola Lunde snart veldig liten. Faktisk bare en parentes. Eirik og jeg har stått bak Lunde i noen minutter (og fått 79 tekstmeldinger om at vi er blitt observert på norsk fjernsyn), så skjer det. Sven Fischer går forbi. Og Eirik tiltaler meg:

”Ola, Ola, Ola!! Så du hvem det var?!”

Eirik klarer på utrolig raskt vis å snakke seg gjennom et samboerskap til OL-bronsevinner Anette Sikveland, hans vestlandsdialekt, hans meritter og hans rykte for å være utrolig hyggelig.

Jeg har knapt tatt inn Eiriks entusiastiske historier, før mannen, skiskytteren og legenden Sven Fischer vender ansiktet mot oss og sier på klingende vestlandsdialekt: ”Dette greie ikkje Henkel”.

Eirik smelter, mens jeg fascineres av å se og høre legenden snakke. Samtidig blir jeg ganske stille. Eirik derimot, går inn i en entusiastisk og lang Sven Fischer-samtale. Jeg vil faktisk beskrive det som at de finner tonen. Praten går, om deres felles tilhørighet til Vestlandet, gamle meritter og OL i Canada. Eirik gjør en god jobb nå. Han skryter av Sven og det faktum at han holder godt på dialekten. Som utenforstående vil jeg si at han gjør noen samtale-taktiske praktgrep.

Praten går og går og går. Snart er fire norske kvinner gjennom standplass, Sven er tømt for ekspertuttalelser og Eirik er starstruck herfra til leggetid. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Borud har fortalt meg at Sven snakker til 10 millioner seere på tysk TV når han jobber som skiskytter-ekspert.

Det eneste jeg bidro med i samtalen var forslaget om å ta et bilde av de to sammen. Og det ble starten på en liten uvane i OL.

Dagen etter møter vi nemlig Vladimir Smirnov på skistadion. La oss fra nå av bruke Smirre. Jeg vil ALDRI høre Vladimir Mikhajlovitsj Smirnov. Han ER Smirre. Og han ER en folkehelt. OL-gull på 50 km under Lillehammer-OL, sølv på 30 km i Calgary 88, for ikke å snakke om på 15 km og 10 km i 94. Jaggu raska´n ikke med seg en bronse også i Calgary. Vil vel si at han også hanka inn en slags gullmedalje under “Gutta på Tur” sin glansperiode. Det var vel da vi skjønte hvor god gutt Smirre egentlig er.

Ja, vi tok et bilde av Eirik med Smirre også.

Og nå fikk vi blod på tann.

La oss starte med de kongelige. Det er kanskje litt vanskelig å se på dette bildet, men i bakgrunnen, hvis du ser fryktelig nøye på bildet og den røde rngen, kan du skimte selveste kronprins Haakon.

Når vi først snakker om kongelige. Den svenske kongefamilien går den norske en høy gang. Her ser du Borud ”sammen med” ingen ringere enn kong Carl Gustaf og dronning Silvia.

Og fotoalbumet har vokst i ett med OL. Men skal vi ta med alt blir denne bloggen altfor lang.

Eirik har også nærmest gått ut av sitt eget skinn under møter med Anja Pärsson, Thomas Alsgaard, Vegard Ulvang, Bente Skari og Silvio Fauner. Disse vurderte han imidlertid som hakket for små til å bli fotografert. Derfor er dette ikke dokumentert.

Fra Whistler, nå er det natta i hatten. Vi har is i rubben og må rett og slett kaste inn håndkledet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva skjedde egentlig med Petter Northug i helgen?

Vi begynner med konkurransen. Petter Northug lå så langt bak at jeg gjentatte ganger sa at dette ikke kan gå. Så overhørte jeg Thomas Alsgaard oppe på stadion som ikke fantes bekymret. Og etter det startet feltet å ta igjen bruddet. 27 sekunder ble til 15, og på halen til forfølgerne lå Northug. Forspranget krympet stadig mer, snart var det bare sju sekunder. Hadde Petter virkelig vært så kald og ”lurt” oss igjen? Skulle dette bli dagen alle har snakket om så lenge? Dagen da Petter Northug tok skrittet opp til å bli en av de store?

Så starter dramatikken. Petter Northug er plutselig i ferd med å slippe forfølgergruppen – og det snakkes om at han har hatt et uhell. Og nå bekreftes det. Northug har brukket staven, og han har gått noen hundre meter med ødelagt stav. Men ikke nok med det. Mannen som skal ha brukket staven til Petter er svenske Marcus Hellner.

”Marcus Hellner, hvem er det?” sa Petter en gang. Jeg gidder ikke en gang begynne på ”uten trins”-historien. Dramaet var komplett

Jeg stod og så på Petter da han kom i mål. For meg oppleves han der og da som helt tom, det er nesten som at han ikke helt har forstått at det som skjedde, det skjedde faktisk. Men det er helt sant, Petter – Marcus Hellner, stavbrekkeren, han fra Sverige, står og jubler en meter til side for deg. Du fikk ikke en gang sjansen til å spurte mot han slik du hadde tenkt. Han jubler over et OL-gull. Mens du har fått en helt meningsløs 11. plass.

Jeg har sagt det mange ganger. For meg er det langrenn før og etter Petter Northug. Jeg har alltid vært langt over gjennomsnittet opptatt av langrenn, men med Northug får jeg litt den samme følelsen som med Tiger Woods. Det er veldig mye morsommere å se på når han går. Og det blir som regel latter, morsomme artikler og gode historier rundt Petter. I helgen ble det bare dårlig stemning fordi han ikke gjorde det alle trodde. Og fordi han ikke ville fortelle om det etterpå.

Om det at han ikke ville snakke mener jeg; Det er ikke bra at han ikke står oppreist når det går dårlig. En rekke andre storheter i OL, norske og utenlandske, står rakrygget uansett hvordan det går. Aksel Lund Svindal skled rett ned på sletta etter å ha kjørt ut for å gi Bode Miller en high five. Mulig Aksel hatet å gjøre det, men han gjorde det. Og da USAs supermålvakt var hovedgrunnen til at Canada ble slått, og får vite etterpå at ekspertene mener han utspilte legenden “Marty” Brodeur i det andre buret, svarte Miller; No, Marty is the man. He´s won the Stanley Cup and the gold medal. I´m just trying to step it up day by day.

Det bør Petter gjøre også. Og kanskje spesielt fordi hans stil er å snakke i store ord når det går bra, gjerne på en breial måte. Han har selv satt seg i den situasjonen han er i nå. Han har selv snakket seg selv opp i forhold til konkurrentene.

Samtidig blir jeg igjen litt fascinert. Han skiller seg ut der også. Så er spørsmålet om det er smart om han skal overleve som toppidrettsmann i Norge.

Petter ser ut til å gi fullstendig blanke i dette – og hva alle sier til han. På samme måte som han så ut til å gi helt blaffen på den mye omtalte pressekonferansen i dag. Northug sier at han tar masse selvkritikk og at han ikke oppførte seg bra. Men det er noe med måten han ”beklager” på. Han virker litt likegyldig. Han kommer ikke inn i rommet, setter seg ned og tar mikrofonen for å si; ”Hør her folkens, i går var jeg helt håpløs etter rennet. Det beklager jeg virkelig”.

Han får spørsmål og svarer enkelt, litt flytende og noe likegyldig.

Også mener jeg at han ved å snakke etter 30 kilometeren hadde sørget for at det ikke ble så mye kaos rundt akkurat den biten. Jeg tror hele Norge, og kanskje til og med pressefolkene, hadde stor sympati med Northug og det faktum at han var på vei til å hente inn det umulige igjen, før han var så uheldig å brekke staven. Det er ikke så mye han hadde behøvd å si før folk hadde forstått at det ikke var dagen for å gå i dybden.

Samtidig sier Petter at han rett og slett ikke klarte. Og kanskje er det riktig. Kanskje han var redd for hva han skulle si? Kanskje han var så lei seg at det ikke var mulig å beskrive skuffelsen? Det er viktig å huske på at Petter Northug helt siden han ikke fikk være med til forrige OL har tenkt på dette løpet. I over fire år har han tenkt, planlagt og sett for seg hvordan han skulle vinne på den distansen. Det var hans dag. Så skjer det ikke, og mye tyder på at det kan ha gått i vasken på grunn av et stavbrudd.

Så snakkes det mye om dårlige ski. HVIS Norge, etter å ha lagt ned så mye penger og ressurser på glid og slipeprosjekter, har dårlige ski. Ja, da har vi et alvorlig problem. Mer er det ikke å si om den saken.

Jeg synes også det er verdt å nevne at Petter i helgen stod helt alene. De andre underpresterer så til de grader. Det er en person som må dra lasset alene. Han er OL-debutant og 24 år. Hvor er resten?

- Hva hadde skjedd om du kom inn sammen med Hellner på oppløpet? fikk Petter spørsmål om i dag?

- Det har du sett før, svarte han.

Jeg gleder meg til å høre han snakke igjen. For det bør han.

NB: For de som har fulgt med i denne bloggen. I går mistet jeg passet mitt. Heldigvis var det bare nødpasset.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Å ligge i skje er når to personer ligger tett omslynget i en buet kroppsstilling slik at den enes rygg og rumpe ligger inn mot den andres fang og framside».

VG Nett og VG har innkvartert seg i et hus ved navnet Haus Heidi i Whistler. Der har alle hvert sitt rom, med unntak av undertegnede og reporter Eirik Borud. Vi bor på samme rom.

Det innebærer opptil flere brudd på intimsonen per dag, og det gjør at man avslutter og starter hver OL-dag på en litt annerledes måte. I dag tidlig våknet jeg til en oppskaket Eirik Borud. ”Jeg har drømt om Petter Northug i natt”, var det første han sa da telefonen min ringte klokken 06.30. Som den lyttende samboeren jeg er, ba jeg om å få høre mer.

”Jeg drømte at Petter Northug gikk fryktelig fort. Han gikk bare fortere og fortere, og vi kunne ikke se de andre konkurrentene. Og jeg var alene på stadion. Det var ingen andre journalister der. Det var liksom bare jeg og Petter”.

Jeg ristet på hodet og klappet Eirik på låret, før jeg sikret meg fus på morgendusjen.

Jeg vet ikke om min romkamerat er noe over snittet opptatt av Petter, eller om vi rett og slett har ventet for lenge på at Northug skal komme i gang med mesterskapet. Selv gleder jeg meg til Northug skal gå på mandag. Jeg tror det er starten på noe stort.

I dag har vi vært på hopp liten bakke, skiskyting kvinner og 5000 meter med Bøkko. Ikke akkurat noen stor dag. For Eirik har jeg inntrykk av at møtet med Anja Pärson var dagens definitive høydepunkt. Hun hadde tatt turen til skiskytterstadion, og noe overraskende gikk Borud av hengslende da han skjønte at han kunne komme tett på det som åpenbart må være en av hans idrettsfavoritter.

Norges presseattache Halvor Lea, Tormod Brenna fra Dagbladet, Per K. Eriksen fra NTB og Borud er mer opptatt av å høre på Bøkko på telefonen på skiskytterstadion.

Selv ble jeg mest fascinert da USAs visepresident Joe Biden hadde funnet det for godt å dra på hopp liten bakke. Det må være den idretten i USA som får minst oppmerksomhet. Det eneste Biden sørget for i OL-bakken var trøbbel for oss andre som også skulle dit. Med et følge på 50 politi- og Secret Service-biler ble det rett og slett kork.

Joe Biden koste seg i hoppbakken i Whistler Olympic Park. Foto: AP

Akkurat nå har vi noen timer med avslapping i stua. Det er første gang siden vi kom. Komisk nok bruker jeg tiden til å se på kvinnehockey, nærmere bestemt Slovakia mot Canada. Jeg er hockeyfrelst, men kjenner ikke entusiasmen boble akkurat nå. Det jeg kan si er at jeg synes 7-0 etter 1. periode er mye. Også er vi enige her om at andrefemmeren til Slovakia har store utfordringer i tiden som kommer.

Også kan jeg etter to timer i godstolen fortelle at Wang Meng fra Kina er helt sjæf i kortbane. For ikke å snakke om at Nina Bednarik fra Slovenia har en lang vei å gå til toppen av kulekjøringseliten. Hun var rett og slett ikke med under kvalifiseringen lørdag kveld Whistler-tid. Men fryktelig glad da hun kom i mål til foreløpig 14. plass.

Nå klarer jeg ikke å konsentrerer meg om bloggen mer. 1500 meter kortbane for herrer har startet og dem faller som fluer. Jeg heier på Lee-Ho Suk. Det er for øvrig 12 minutter igjen av Canada mot Slovakia og det står 16-0 til Canada.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ble en dramatisk start på OL-dekningen for VG Netts Ola Stenberg. Her er hans historie.

Klokken 07.15 onsdag tok jeg fatt på første etappe av turen til Vancouver og vinter-OL 2010. Da ble min gode kollega Eirik Borud plukket opp utenfor sitt hjem. Ja, det er han med de enorme krøllene du har sett på VGTV. Og ja, han er veldig like Adrian Grenier, mer kjent som Vincent Chase i Entourage.

Det er lenge siden det har vært bedre stemning på en jobbtur. Jeg og Eirik er omtrent like glade i å skravle begge to og vi har en DVD-mappe som matcher hverandre. Da er ikke 16 timer reise noe problem.

Fast forward. Viktige innkjøp er gjort på Gardermoen, klokken er nå ca 08.30 – to timer til avgang. Jeg betaler for mine varer, tar kortet mitt og putter det i min reisemappe. En mappe jeg er stolt av og som jeg snakker mye om når vi er på tur. I den er det som ellers i livet mitt, orden. Og der ligger alt; Bankkort (tre kredittkort, et visa), førerkort, pressekort, pass, billett, cash etc.

Vi gjennomfører en klassisk Gardermoen-etappe fra taxfree-butikken til Upper Crust (ikke så langt unna gate 42 for de som er kjent). Vel fremme ved baguett-sjappa bestemmer jeg meg for en klassisk ost og skinke til frokost, akkompagnert av en (veldig) liten eplenektar til den nette sum av 29 kroner. Med baguetten så kom vel frokosten på ca 389 kroner. Da må man ha penger. Og da må man ha den nevnte reisemappen. Men den er ikke lenger der den ble lagt etter de foregående innkjøpene.

Jeg var ganske rask ut fra startblokka og holdt et forholdsvis høyt tempo mot taxfree-butikken, mens Borud sjekket baguett-sjappa. Ingenting på taxfree, ingenting på Upper Crust. VI HAR ET PROBLEM!

Sikkerhetsvakt tilkalles ganske umiddelbart, og sånn ca 08.50 ankommer en svært hyggelig kvinnelig og mannlig politibetjent. De forteller at de allerede har lokalisert meg på kamera og at det stemmer at jeg forlot taxfree ca 08.30 og at jeg på det tidspunktet hadde reisemappen. Det jobbes allerede nå i kontrollrommet med å finne tyven på kamera. Samtidig hjelper politiet meg med utskrift av ny billett og nødpass. En og en halv time til avgang.

Vi hopper over det administrative. En time senere, 30 minutter til avgang. Politiet på Gardermoen har nå gjort en utmerket jobb. Vi har fått ut ny billett, samt nødpass. Og jeg har sørget for at alle mine kort er sperret. Borud på sin side har holdt humøret i gruppa oppe ved å fortelle om alle gangene han har måttet hente ut nødpass. God stemning til tross for at jeg nå skal til OL med billett og pass, men ikke en eneste krone utover de 150 Borud har gitt meg i foreløpige lommepenger til kjøp av passbilde.

På vei ut av flyplassens politistasjon tenker jeg i mitt stille sinn at jeg ikke bør treffe Truls Dæhli, som jeg vet har samme fly som oss. For de som ikke har lest Norges deiligste avis, så er han sportskommentator. Norges beste. Han er også god til å merke seg feil begått av kollegaer – og historiene pleier å vare noen år.

Ganske riktig, sånn ca ett minutt senere, med en politibetjent på hver side, møter jeg Truls. Han kikker på meg, han kikker på politiet, også sier han; ”Det er litt tidlig, Ola”. Jeg ler og rister på hodet, mens Truls fortsetter; ”Det er tidlig å se deg med politiet. Jeg trodde det ville komme noe senere på turen”.

Omtrent fire minutter senere har jeg kommet frem til vår gate. Der skal jeg og politiet fortelle at det er et stjålet boardingkort og et pass i omløp på Gardermoen. Mens den hyggelige SAS-ansatte takker for opplysningene, kommer det tuslende en annen hyggelig dame, og i hånden har hun? Jo, en utrolig flott reisemappe. Hun henvender seg til damen bak skranken og forteller at denne er funnet på gulvet utenfor en kiosk.

Jeg har vanskelig for å si stort, men velger å gå inn med en klem. Følger opp med å si at denne historien er i ferd med å bli ganske utrolig, før jeg velger å gå inn med en klem til. Denne gangen er det den kvinnelige politibetjenten som får kjenne på følelsene mine. Det som halvannen time senere ble beskrevet av politiet som et nesten umulig prosjekt, har nå endt i lykke.

Og som Borud skrev på Twitter: ”Kok da @OlaStenbergVG mistet pass og billett. Nødpass utstedt. Nå har han to”.

Jeg kan melde om en sliten Borud og en svett Stenberg som avsluttet en lang morgen på Gardermoen med å tusle ombord på flyet sammen med Dæhli. Med 16 timer reise foran oss sa han det ganske treffende; ”Nå lønner det seg å besvime, gutter”.

Følg med for nye bakomhistorier fra VG og VG Netts team i Vancouver i dagene som kommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Ta vare på adressen til denne siden og besøk meg snart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende